Det å drive med håndverk er godt for psyken – også for oss med hjernesvulst
Det å få en diagnose med en hjernesvulst er tøft for vår mentale helse. Vi hjernesvulstbegavede håndterer dette så godt vi kan.
Professor, forsker og rammet av hjernesvust
Marte Gulliksen
Vi får råd om terapi, mentale teknikker, turer i skogen, mindfulness og mye mer. Men når fikk du sist råd om å ta liten stund i sofaen med hekletøyet, fikse det slarkete dørhåndtaket eller spikke en seljefløyte med barnebarnet?
Jeg har publisert en vitenskapelig artikkel om hvordan det å drive med håndverk bidro til psykofysisk velvære for meg da jeg ble diagnostisert med hjernesvulst, glioblastom, i 2018. Her er kortversjonen av hva jeg fant ut# Gulliksen, M.S. (2023) «What I learned by doing craft when I got terminal cancer – On woodcarving and psychophysical wellbeing from an insider perspective», FormAkademisk 16(4) https://journals.oslomet.no/index.php/formakademisk/article/view/5378.
Min historie
En lørdag rett før jul 2017 ble jeg plutselig voldsomt svimmel, mistet kontrollen på plasseringen av høyre arm og vannet vinduskarmen og sofaen i stedet for plantene. Nyttårsaften begynte jeg et nytt prosjekt på treverkstedet. Jeg er professor på Universitetet i Sørøst-Norge og forsker på treskjæring og læring. Svimmelhetsanfallene fortsatte. Januar 2018 ble jeg mer og mer forvirret og skjønte ikke hvor jeg skulle skjære i treet. MR-bilder ble tatt og det viste seg at en hjernesvulst lå akkurat midt i et område som vi vet er viktig for romforståelse, en viktig evne for å drive treskjæring. Jeg fortsatte allikevel treskjæringen gjennom hele behandlingen og koblet på forskerblikket mitt og dokumenterte hva jeg opplevde, siden dette var relevant for jobben min som professor# Resultater fra denne forskningen er publisert her: «There and Back again – a carvers tale» https://intellectdiscover.com/content/journals/10.1386/crre_00043_1. Mer om min historie er publisert i bladet Min Hjernehelse https://www.hjerneradet.no/minhjernehelse-mestring-2-2-3/.
Jeg har lurt på hvorfor jeg insisterte på å fortsette med treskjæringen når det var så vanskelig. Jeg har derfor dermed analysert dokumentasjonen jeg hadde fra da jeg ble syk, satt meg inn i forskning om håndverk og psykofysisk velvære, og jeg kan oppsummere hva jeg fant i tre overskrifter.
Fokusert oppmerksomhet
Som nydiagnostisert i møte med sykehus og behandling tok usikkerheter og frykt oppmerksomheten. Tankene mine flakset rundt som ville skjærer i hodet og ga meg aldri fred.
Treskjæringen krevde intenst fokus på det skarpe treskjærerjernet, vekstretningen til trebiten og hvordan de små flisene jeg skar bort endret formen. De timene jeg arbeidet, var det ikke rom for andre tanker og jeg hadde fokus og kontroll.
Marte med fullt fokus på treskjæringen.
Det å ha noe fysisk materiale i hendene
Når jeg jobbet med treet ble sanselige opplevelser viktige: hvordan fingrene bøyde seg rundt kniven, hvordan det varme, tørre, trematerialet føltes under fingertuppene, inn synsinntrykk ble avgrenset til akkurat denne lille trebiten. Vi kaller dette gjerne for «jording» som retter fokus mot kroppen og materialet. Dette ga meg pause fra sorte tanker og en følelse av nærhet til den lille trebiten min. Vi var sammen om dette, jeg var ikke alene.
Det å gjøre noe ferdig
Emnene jeg arbeidet med hadde blitt utsatt for et svartsoppangrep da jeg ble lagt inn på sykehuset. Jeg kommenterte metaforisk for meg selv at «hvis disse kan overleve, kan jeg overleve». Det å se nye former vokse fram og bli mer og mer ferdig var en kilde til glede. Jeg fant mening og betydning i det å lage noe ferdig.
Tanker videre
Jeg hadde åpenbart «flaks i lotteriet» siden jeg er her fem år etter en glioblastomdiagnose. Jeg skjærer fortsatt i tre. Men, jeg gjør også mye annet håndverk helt bevisst: Hver kveld hekler jeg langsomt, med repetitive, jevne sting som ikke nødvendigvis trenger å bli til noe. Jeg har murt trapp og pipeløp og malt huset, nålebinder, strikker og baker.
Mens jeg gjør alt dette, tillater jeg meg selv å bare «være der», kjenne kroppens bevegelser, føle materialene under fingrene, merke hvordan pusten går jevnt (eller svetten renner når den tunge murpussen skal kastes på veggen). Jeg har et eget album med bilder av «før og etter» og et annet med «ting jeg har laget». Når verden er slitsom og jeg lurer på om jeg orker vente til neste MR, kan jeg hente fram bildene og se alt jeg har fått til.
Jeg tror vi trenger framsnakke mulighetene som ligger i håndverk for vår psykiske helse. Jeg skulle gjerne oppfordre dere med-reisende hjernesvulstpiloter til å tenke over
hva er det jeg liker å gjøre?
hva kan jeg fortsatt få til med de nye begrensningene jeg har fått av sykdommen og behandlingen?
hvordan kan jeg flette det inn i hverdagen min?
Kanskje vi ikke trenger «å få det på resept» eller bli med i kunstterapigrupper, men bare selv sette i gang?
Se bilder av hva jeg har laget på nettsidene mine:
https://martesgulliksen.wordpress.com/