Hva har vi egentlig råd til?
Starten av 2024 har gitt oss noen tydelige signaler om at verden ikke ser ut som vi hadde forestilt oss for få år siden, og at det er nødvendig å gjøre sterkere prioriteringer i måten det offentlige bruker penger på.
Foto: Scandinavian Stockphoto
Det er i skrivende stund snart to år siden Russland overfalt Ukraina og verden fikk en ny sikkerhetspolitisk virkelighet å forholde seg til. Statsminister Jonas Gahr Støre varslet i starten av februar at det ville bli nødvendig med strengere prioriteringer i fremtiden og at høyere investeringer i forsvar og helse ville bli nødvendig.
Omtrent samtidig som at statsministeren kom med sitt budskap, kom «Rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser» med sin uttalelse som viser at offentlige utgifter nå utgjør over 60 prosent av den norske fastlandsøkonomien, målt med brutto nasjonalprodukt (BNP). Det er langt mer enn i våre naboland. I Sverige og Danmark utgjør offentlige utgifter 50 prosent. For OECD-landene er det rett over 40 prosent av BNP mens Euroområdet ligger på rett under 50 prosent mellom Sverige og Danmark.
Selv om Norge har høyere pengebruk, har landet ikke flere offentlige ansatte innen hverken skole eller helse- og omsorg enn nabolandene. Utvalget har sett på hvor de ekstra pengene havner hvert år. Det går til folk i form av trygdeytelser, i tillegg til tilskudd- og støtteordninger for folk og næringsliv. – Vi kjøper også mye varer fra private og investerer mer i vei- og jernbaneprosjekter, sier utvalgsleder professor Ragnar Torvik.
For den som er noenlunde kjent med geografien i Skandinavia, så er det klart at det er noen forskjeller mellom landene, som nok også medfører at det er dyrere å drive Norge med sine ca. 5,5 millioner innbyggere enn Danmark som har omtrent like mange innbyggere, men med et areal som er på størrelse med 90 prosent av Finnmark fylkes areal. Sverige er litt annerledes, men også i Sverige er det mer sentralisert befolkning enn i Norge, noe som gjør at kostnadene blir litt lavere pr. person. Hvordan et land er inndelt i regioner/fylker og kommuner spiller også en rolle når det kommer til det offentliges utgifter. All administrasjon har en kostnad, og bør holdes på et minimum. Det er de gode tjenestene som innbyggerne trenger, og ikke en (for) stor administrasjon som trekker penger bort fra tjenestene.
Danmark og Sverige har også tatt i bruk behandlinger som vi i Norge ennå ikke har tatt i bruk. Primært er dette på grunn av kostnaden disse behandlingene representerer. I Norge er det et sterkere krav til rabatter hos legemiddelselskapene, slik jeg forstår det. Til tross for at vi har et enormt stort statsbudsjett og bruker mye penger på helse, så er dette ikke nok til å dekke de behandlingsmetodene som vi og legene ønsker. Nå snakker altså statsministeren om at vi skal prioritere økning i investeringene i forsvar og helse. Forsvarsmateriell og helsetjenester er begge høyteknologiske områder og er gjenstand for stor grad av utvikling, samtidig som det er behov for sterk fagkompetanse for å kunne utnytte begge områder til det beste for samfunnet.
Strengere prioriteringer i sikte
Nasjonal helse- og samhandlingsplan er i skrivende stund varslet oversendt Stortinget fredag 1. mars 2024. Ny langtidsplan for Forsvaret er varslet senere i år. Ny prioriteringsmelding for behandling i helsetjenestene skal først komme neste år, og de tre ekspertgruppenes rapporter skal nå ut på høring som en del av prosessen. Vi får altså noe styrende dokumenter for de to store utfordringsområdene, men uten at det er mulig å se allerede nå hvilket nivå av finansieringsvilje regjeringen legger opp til når det gjelder medisinske behandlinger. Det eneste vi kan si med sikkerhet blir da at det neppe blir slik at alle kostbare behandlinger kommer til å bli innført i fremtiden, heller. Vi kommer til å fortsette med det lovfestede systemet for nye metoder, med mulighet for at det blir noen forandringer på sammensetning av forumene og hvem som får stemmerett i disse.
Det som er varslet er at det vil bli noen endringer i hvordan nye sykehusbygg skal finansieres med redusert krav til egenkapital. Sykehusbygg er i dag ofte utdaterte og får små i lang tid før det er spart opp nok midler til å starte byggingen av nye bygg. Kostnadene er også gjenstand for prisstigninger som det er umulig å forutse mange år i forveien. Tradisjonen er at det blir dyrere enn forutsett å bygge i statlig regi. Fasit vil ikke foreligge før det har gått mange år fra vedtatt byggestart, og spådommene må sikres med avsetninger for risiko.
Selv det å spå noen måneder frem i tid er vanskelig. Statsbudsjettet for 2024 som ble vedtatt rett før jul i 2023 hadde en forventet prisvekst på 3,8 prosent. Den foreløpige rapporten fra Teknisk beregningsutvalg forut for lønnsoppgjøret i 2024 har en forventet prisvekst på 4,1 prosent. I løpet av noen uker er det altså en solid forskjell mellom anslagene. Med oljefondet i ryggen er det mulig å sette ekstra penger inn i statsbudsjettene og tilfredsstille mange ønsker og prioriteringer, men dette har også en skyggeside. Bærekraftig økonomi for fremtiden kan vanskeliggjøres av kortsiktige perspektiver i finanspolitikken. Dette advarer også utvalget om og gir tydelige råd til regjeringen om å endre sine prioriteringer. Årvisse budsjettforhandlinger i Stortinget må ikke krydres med kreativ bokføring. Resultatet av slikt vil vise seg, før eller senere, og det kan bli som å tisse i sin eneste bukse for å holde varmen.
Når det gjelder hva slags behandlinger vi skal ta oss råd til i Norge, så er det vel rett og slett et resultat av hvor mange vi er i arbeid og hvor mange vi er som mottar trygdeytelser og behandlinger. Rent samfunnsøkonomisk er det slik at vi fra vi er i starten av 20-årene og frem til vi er i midten av 60-årene skal bidra til å sprøyte penger inn i statskassen, og de andre periodene skal vi motta ytelser. Noen av oss er også ikke stand til å delta i arbeidslivet i større eller mindre perioder av den forventede yrkesaktive delen av livet. De skal også ha et liv med god livskvalitet og tilstrekkelig privatøkonomi til å leve utover kun det å eksistere.
Som generalsekretær i en pasientforening er jeg opptatt av at det skal være åpenhet i beslutningsprosessene og at vi skal ha en offentlig debatt om hvor mye penger vi skal kunne bruke til behandlinger. Nye behandlingsmetoder hvor vi forlater standardbehandlinger og dreier mot det persontilpassede betyr også at vi må akseptere større forskjeller i kostnader, når det gjelder behandling av tilsynelatende like diagnoser. Molekylærbiologiske forskjeller hos f.eks. glioblastompasienter er avgjørende for hvilken cellegift som vil ha effekt. Det samme med forventet tid til tilbakefall og overlevelse over tid. Vi trenger nye og effektive behandlinger for å sikre at pasienter får lange og gode liv, hvor de også kan leve mest mulig «normale» liv hvor de deltar i arbeidslivet.
Effektiv og rask behandling etterfulgt av rehabilitering og størst mulig grad av retur til arbeidslivet er samfunnsøkonomisk riktig og viktig. Den etiske siden er også viktig. Ikke bare evnen til å tjene egne penger kan vektlegges. Vi har et offentlig trygde- og helsevesen som er skattefinansiert, og da er det ikke bare rent økonomiske betraktninger som skal ha betydning. Vi tar ikke livet av folk i Norge, uansett hvilke forbrytelser de har utført. Vi gir livreddende behandling til også de eldre i samfunnet. Vi står solidarisk sammen og alle har verdi. Sjeldne diagnoser skal også få et godt behandlingstilbud, selv om det ikke kan forventes at det er «stordriftsfordeler» her som ved mer utbredte diagnoser.
Vi krever medbestemmelse!
Ekspertgruppen om tillit til prioriteringer som har levert sin rapport avslutter sin rapport med en anbefaling om
«at brukerorganisasjonene gis ansvar for å informere om prioriteringskriteriene i helsetjenesten, og at de i større grad enn nå bidrar til å heve kompetansen i prioriteringer blant egne medlemmer og følgere.»
Skal brukerorganisasjonene gjøre dette, så må vi også inkluderes i arbeidet med å lage disse prioriteringskriteriene og forstå hvorfor de er som de er. Vi har råd til å gjøre litt av hvert, når vi setter de forskjellige delene av samfunnet opp mot hverandre og gir de forskjellig verdi og betydning. Sammen med brukerorganisasjonene innenfor helsetjenestene må også andre brukerorganisasjoner tas med på råd. Vi utgjør et representativt demokrati som kan sikre medbestemmelse i praksis. Vi kan være med på å si noe om hvilken retning samfunnet skal utvikles i. Vi kan ikke la pressgrupper på Facebook være de som bestemmer om det skal være den ene eller andre retningen.
Det er nå helheten må settes i fokus. Hva er viktigst? Er det lange og dyre undersjøiske tunneler, Stad-tunnelen for skipstrafikk, forlengelse av jernbane, antall kommunesentre med egen ordfører, lokalsykehus med akuttfunksjoner, sterkere pre-hospitale tjenester, nye behandlingsmetoder som kan kurere sykdom, luftvernsystemer, nye fregatter eller er det andre ting som er viktigst for Norge og landets innbyggere? Hva er det vi trenger, og hva er det som er kjekt å ha? Debatten kommer utvilsomt til å gå en periode fremover, og meningene vil være mange. I mitt hode er det klart at vi trenger å ta noen upopulære avgjørelser og vi trenger å forklare hvorfor vi tar disse.
Samfunnssikkerhet og krisehåndtering er noe av det viktigste vi kan tilby våre innbyggere. Kriser er ikke bare noe som inntreffer på større grupper, det omfatter også hendelser ned på enkeltpersoner. Helsetjenester og sikring av viktige samfunnsoppgaver må ligge øverst på prioriteringslisten. Det som er kjekt å ha må komme langt lavere. Kostnadseffektiv drift av samfunnet må sikres. Vi kan ikke fortsette å bruke så store deler av BNP på det offentlige, når det ikke dekker innbyggernes behov. Tverrpolitisk enighet om veien videre må sikres. De politiske partiene begynner nå sitt programarbeid mot stortingsvalget høsten 2025. «Sminking av bruder» og prokuratorknep for å komme i mål med rare prioriteringer kan ikke få feste seg enda sterkere.
Når det uviktige blir viktig, blir også det viktige uviktig. 2024 blir året de viktige planene skal legges. Planer som skal ha stor virkning på samfunnet i mange tiår fremover. Planer som kanskje kommer til å ligne på planer som vi tidligere har lagt og forlatt da verden plutselig virket langt tryggere etter Sovjetunionens fall. Planer som vil koste mye å gjennomføre. Planer som vil medføre at det også i fremtiden vil være umulig å si ja til alt som noen mener vil være ønskelig å gjøre. Vi trenger planer som er hensiktsmessige, gjennomførbare og akseptable. Gi oss dette og vær så åpen som overhodet er mulig. Når det gjelder prioriteringer i helsetjenesten trenger vi ikke å skjule beslutninger bak en mur av taushet og hemmelighold. Dette er ikke NATOs forsterkningsplan ved væpnet angrep på Norge. Det er nødvendig med rene ord for pengene, ikke vage lovnader som blekner og ender i glemmeboken rett etter at en valgseier er sikret.
Også vi pasienter og pårørende er i stand til å skjønne at det er riktig å prioritere. Det vi ikke skjønner så lett er at det er vanskeligere å prioritere i Norge enn våre naboland, spesielt når vi har en så sterk økonomi som vi har. Den sterkeste delen av vår økonomi er den kunnskapen og arbeidskraften vi besitter, samlet. Vi trenger å prioritere slik at den fortsatt er høy og inkluderende, samt legger grunnlaget for gode velferdsordninger for oss i de perioder av livet vi trenger det.