Rehabilitering – flaks og tilfeldigheter?

Denne var i seg selv rystende  lesning, da den viser at det dessverre er slik at:

• Mange pasienter får ikke de rehabiliteringstjenestene de har behov for av kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

• Samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten fungerer flere steder ikke til det beste for pasientene.

• Der det er svakheter i rehabiliteringstjenestene får dette store konsekvenser for pasientenes helse, arbeidsliv, familieliv og fritid.

• Styringen av rehabiliteringstjenestene er mangelfulle på alle nivåer.

Riksrevisjonen har i sin rapport valgt å formulere følgende overordnete vurdering:

Dette er det midterste av de tre nivåene av kritikk som Riksrevisjonen kan gi: Ikke tilfredsstillende, Kritikkverdig, og Sterkt kritikkverdig.

Riksrevisjonens undersøkelse i 2022 viser at ingen kommuner har tilgjengelig kompetanse på alle de lovpålagte kompetanseområdene (18–99 prosent av de enkelte kompetanseområdene). Når det gjelder den anbefalte kompetansen, er det under 50 prosent av kommunene som har dette (5–45 prosent). Rehabiliteringen skal skje med pasienten og dennes behov i sentrum. Koordineringen av rehabiliteringen kan være vanskelig, og det er derfor en rett til koordinator for den som har sammensatte behov for tjenester i kommunen. Med slike mangler innenfor kompetanseområdene, er det tydelig at kommunene ikke makter å fylle sine oppgaver. Kun hver fjerde kommune har alle de anbefalte rehabiliteringstjenestene for sine innbyggere. Mer enn halvparten av kommunene (ca. 60 prosent) synes det er vanskelig å gi gode rehabiliteringstjenester. Mer enn 90 prosent av kommunene viser seg å oppleve økt belastning på andre kommunale tjenester som følge av mangler i det kommunale rehabiliteringstilbudet.

Hvordan kommunene fyller sine kompetanseområder varierer. De kan ha egne ansatte eller ha interkommunalt samarbeid (20 prosent av kommunene samarbeider). 60 prosent av kommunene som ikke har interkommunalt samarbeid svarer at de har kapasitet og kompetanse til selv å levere rehabiliteringstjenestene. Riksrevisjonens undersøkelser viser imidlertid at to tredjedeler av disse ikke har de tjenestene som Helsedirektoratet anbefaler. Det er nok derfor Riksrevisoren brukte begrepet «flaks og tilfeldigheter» under sin fremlegging.

Når det gjelder rehabilitering i spesialisthelsetjenesten så viser rapporten at det er store forskjeller mellom helseregionene når det gjelder hvem som mottar spesialisert rehabilitering, til tross for at det skal være et likeverdig tilbud. De regionale helseforetakene har også her et sørge-for-ansvar, som for annen behandling. Samhandlingen mellom nivåene fungerer flere steder ikke til det beste for pasientene og de koordinerende enhetene i helseforetakene fungerer ikke etter intensjonen. Ordningen med individuell plan og koordinator brukes lite, til tross for at dette er en lovfestet rettighet. Arbeidsdelingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten er uklar, og det er for liten kunnskap om de forskjellige tjenestetilbudene. Nesten 40 prosent av kommunene mener at ansvarsforholdet er uklart.

Det er derfor stor grunn til å forvente klare forbedringer når Nasjonal helse- og samhandlingsplan oversendes til stortinget. Hjernesvulstforeningen er klare på at vi mener at en viktig del av løsningen på rehabiliteringsproblemene kun kan løses gjennom flere kreftkoordinatorer og innføring av nevrokoordinatorer i alle kommuner. Nok folk og de rette verktøyene er nødvendig for å ordne opp i de problemene Riksrevisjonen har avdekket. Ingen ting løser seg av seg selv, når det gjelder dette området.