Den dagen jeg «mistet min identitet»
Jeg hadde en interessant jobb, årene gikk og jeg steg stadig i gradene. Jeg trivdes og syntes jeg «betydde noe» i selskapet jeg jobbet. Så en dag ble jeg delvis lammet i venstre del av kroppen, og fikk smerter i venstre hofte...
Legen sendte meg til nevrolog, som trakk frem fjæren sin og kilte meg på låret. Jeg måtte også lukke øynene og finne nesen med pekefingeren. Lykkes jeg? Nei. – Jeg tror jeg sender deg til en MR-undersøkelse, sa nevrologen. – Hm, tenkte jeg, hva er nå dette? MR-prøven ble tatt.
Jeg var på jobb den dagen jeg ble hasteinnkalt til en nevrokirurg på Ullevål. Jeg husker det som det var i går (20 år siden). Solen skinte gjennom vinduene inn på kontoret hans. Plutselig forsvant solen: – Du har hjernesvulst, og må opereres ganske raskt.
Jeg brast i gråt og hulket: –Jeg vil ikke dø fra barna mine! Jeg ble operert etter en ukes tid, våknet etter operasjonen heldigvis og så begynte den tiden hvor jeg hadde problemer med å forstå, lese, regne, stort sett greie det jeg alltid hadde greid. Ufør ble jeg 42 år gammel. Jeg lever den dag i dag 20 år etter, men vet at jeg ikke har noen garanti for å leve lenger enn andre mennesker.
Jeg var jo takknemlig for at jeg fortsatt hadde livet i behold. Men selvfølelsen? Nei, den var blitt ganske dårlig. Dugde jeg til noe? Nei. Jeg måtte ha hjelp til mye. Selv i dag er det lite jeg kan bidra med i samtaler føler jeg, men koser meg med å høre på andre. Jeg husker ikke hva jeg leste i avisen i går, men slik er nå det.
I dag, med 20 års erfaring som uførepensjonist og en alder på 62 år, skjønner jeg jo at dette var mitt lodd i livet. Det er ikke sikkert at en jobb med enda bedre tittel og høyere lønn og masse strev og stress hadde gitt meg en bedre tilværelse enn den jeg har i dag. Min målsetting er: kan jeg glede andre noen rundt meg, mon tro? Bare det å være til, må da glede noen håper jeg, selv om bunnen datt ut av min tilværelse en solskinnsdag og jeg «mistet min identitet».