Min hjernesak

I 1995 fikk min kone Ninni hjernesvulst. Hun var heldig i den forstand at operasjon og strålebehandling gjorde henne kreftfri. Hun fikk mange gode og flotte leveår, men operasjonen og strålebehandlingen medførte epilepsi, hun ble uføretrygdet og hadde kognitive og fysiske utfordringer i hverdagen. Flere år senere fikk hun slag og noen år senere hjerneblødning. Hun døde i februar i fjor «da hodet var utslitt».

Mange hjernesvulstpasienter får kognitive problemer og er avhengig av hjelp fra pårørende til hverdagslige ting. Det er etter min mening fortsatt behov for tilbud til pårørende og fokus på de pårørende sin situasjon, innsats og betydning i kreftomsorgen.

Mens overlevelsen har økt for mange kreftformer, er det dessverre fortsatt svært få som overlever hjernesvulst. Under fem prosent av de som får diagnosen glioblastom, den mest aggressive formen for hjernesvulst, overlever. Denne dystre overlevelsesstatistikken har stått nærmest stille i 40 år!

Det var derfor meget gledelig og på tide, at Kreftforeningen i 2021 bevilget et betydelig beløp til etableringen av en ekspertgruppe for hjernekreftforskning. Mye spennende og lovende skjer her. Men etter min mening er det fortsatt behov for å holde et sterkt fokus på videre forskning og ytterligere innsats for økte midler til hjerneforskning.