Når svulsten er borte, men livet fortsatt er endret
Da jeg fikk påvist en hjernesvulst i 2024, ble livet snudd på hodet. Jeg hadde alltid hatt god helse, og selv om jeg tidligere hadde fulgt min søster gjennom hennes hjernesvulst i ung voksen alder, var det et sjokk da jeg selv begynte å miste hukommelse, konsentrasjon og fungering. Jeg var redd for at jeg var i ferd med å bli dement. Heldigvis tok fastlegen min meg på alvor, og utredningen avdekket svulsten.
Selv etter at svulsten var fjernet, var ikke livet som før. Fatigue, kognitive utfordringer og et stort behov for ro preget hverdagen. Støtten fra mine nærmeste ble uvurderlig, og turene i skog og mark med hunden min og en god venninne ble et viktig pusterom – et sted der jeg kunne hente meg inn og kjenne at jeg fortsatt var meg.
Det som virkelig ble et vendepunkt, var rehabiliteringen jeg måtte kjempe meg til. Der lærte jeg hvor avgjørende kosthold og riktig aktivitet er. Ikke hard trening og høy puls, men tilpasset aktivitet som bygger opp i stedet for å tappe. Jeg måtte på et vis lære kroppen min å kjenne på nytt – teste grenser, forstå signaler og finne balansen mellom hvile og bevegelse. Det var en prosess med både prøving og feiling, men også en enorm mestringsfølelse.
At jeg meldte meg inn i Hjernesvulstforeningen, ble også helt avgjørende. Gjennom mestringskurset fikk jeg kunnskap, fellesskap og trygghet. Uten dette hadde veien tilbake vært mye lengre.
Derfor er dette blitt en hjertesak for meg. Vi trenger et helsevesen som anerkjenner at behandlingen ikke slutter når svulsten er fjernet. At «frisk» ikke betyr ferdig. At usynlige symptomer som fatigue, kognitive endringer og psykiske reaksjoner er reelle og påvirker både livskvalitet og arbeidsevne. Og at rehabilitering, mestringstilbud og kunnskap om kosthold og riktig aktivitet ikke skal være noe man må kjempe seg til – men noe som tilbys systematisk, tidlig og til alle.
Jeg deler min historie fordi jeg vet at jeg ikke er alene. Mange av oss lever gode liv etter en hjernesvulst, men vi trenger støtte for å få hverdagen til å fungere. Tidlig og riktig oppfølging kan gjøre en enorm forskjell. Det handler ikke bare om å overleve – men om å få muligheten til å leve godt, delta og bidra.