Rehabilitering – har vi råd til å la være?
Rehabilitering er en investering i livskvalitet og mennesker. Ofte er det snakk om kostbare behandlingsmetoder i form av nye legemidler i norsk helsedebatt. Kan rehabilitering i mange tilfeller både være billigere og mer lønnsomt for samfunnet enn legemidler og kirurgi?
Illustrasjonsfoto: Getty Images
Det brukes årlig om lag 5,7 prosent av budsjettet i spesialisthelsetjenesten til medikamenter. Når det gjelder rehabilitering er det langt mindre. Fra pressen leser vi også om lange ventetider og store køer før behandling, på de interne ventelistene etter at pasienten har møtt frem til første undersøkelse. Behovet for rehabilitering er antageligvis et resultat av behandlingens effekt og ventetid for behandling, kombinert med selve sykdommen.Ansvaret for rehabiliteringen er delt mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten, på samme måte som det er for behandling av andre helseplager. Det er en målsetting at livet skal leves best mulig der hvor den enkelte bor, og at det ikke skal leves på sentraliserte institusjoner. Dette er en del av det norske velferdssamfunnet og noe vi alle er enige i. Skal vi sikre oss en god psykisk helse i tillegg til en god fysisk helse, er vi alle avhengige av en god miks av meningsfulle aktiviteter, sosiale relasjoner, rutiner, mål, planer og egne hjelp-somme tanker. Dette er essensen i mestring av livet. Når vi klarer å få disse tingene på plass i den psykiske helsen og vi har en fysisk helse som ikke belaster oss med store smerter eller annet, så lever vi de beste livene. Vi trenger ikke være sykdomsfrie, men vi må klare å håndtere livene våre slik de er, med de eventuelle skavankene og funksjonsnedsettelsene som vi opparbeider oss gjennom livet.
Medisinsk egeninnsats
Det ligger derfor en stor andel av ansvar og arbeid for rehabilitering gjennom egen medvirkning, på oss alle. Det nytter ikke med rehabilitering i dagtilbud i kommunen eller døgntilbud ved en institusjon hvis ikke vi selv gjør vår del av jobben. Vi må selv legge innsats inn i trening av fysiske og kognitive ferdigheter, både underveis i rehabiliteringstilbudet og dagene etterpå. Dette er lettere sagt enn gjort, spesielt det å skulle ta med seg gode vaner fra rehabiliteringsopphold hvor en får lov til å være «egoist» og hvor en selv og egne behov står i fokus hele tiden. Når man møter hverdagen vil det være langt flere «forstyrrelser» og ansvar som kan komme i veien for at det gode grunnlaget fra rehabiliteringen videreføres.
Uansett hvilke utfordringer den enkelte står overfor når det gjelder dette ved å holde seg selv og sitt funksjonsnivå på høyest mulig nivå, så er det en kritisk suksessfaktor at det man skal gjøre oppleves som hensiktsmessig, gjennomførbart og akseptabelt. Også her må hensyn balanseres; travelt familieliv mot behov for egentid, behov for hjelpemidler mot kostnader, og egen evne til selvledelse mot plager ved for eksempel fatigue. Balanse mellom innsatsfaktorer og resultat er også gjeldende her. Viljen til å gjøre noe og unngå å overdrive slik at andre sider blir skadelidende er viktig, ikke minst når en lever i tett relasjon til andre mennesker og har ansvar på enkelte områder.
Rehabilitering reduserer kostnader
Ansvaret for rehabilitering er altså delt mellom mange, og resultatet av det er en gevinst som er delt mellom de samme. Både den enkelte og samfunnet med helse- og omsorgstjenester vil tjene på rehabilitering, herunder også prehabilitering og habilitering. Klarer vi oss selv hjemme, og lykkes med å beholde eller forbedre egen funksjon, så er det ikke bare vi som får resultatet av dette. En heldøgns omsorgsplass i kommunen koster ca. 1,8–2 millioner kroner pr år. Rehabilitering gir gevinst som er verdt å innkassere, både for det offentlig og den enkelte. Vi har rett og slett ikke råd til å la være.