Min hjernesak

Da den yngste sønnen vår fikk påvist hjernesvulst i 2013, stoppet verden opp. Alt jeg tidligere tok for gitt – planer, hverdagsstress og fremtidsdrømmer – ble byttet ut med behandling, venting, redsel, men også håp. Vi som familie lærte fort at vi ikke kunne kontrollere alt. Det vi derimot kunne gjøre, var å være til stede her og nå.

Gjennom tøffe år med operasjoner, behandling, sykehusdøgn og usikkerhet har vi funnet en ny måte å leve på. Jeg setter større pris på de små øyeblikkene – latter rundt middagsbordet, gode menneskemøter, en løpetur i frisk luft.

En hjernesak som står meg nær, er å skape et nettverk for foreldre til barn rammet av hjernesvulst – et sted der man kan dele fortvilelse, håp og erfaringer, og finne styrke sammen til å være sterke for det viktigste vi har: barna våre.

Vi står ikke stille. Tiden og forskningen jobber for oss. Hver ny studie, hver forbedret behandlingsmetode, gir håp om en bedre fremtid – for vår sønn og for alle som rammes av hjernesvulst. Derfor er forskning på hjernesvulst en hjernesak for oss, og noe som må få høyere prioritet.

I Hjernesvulstforeningen har jeg møtt andre som forstår. Sammen finner vi styrke, håp – og troen på at fremtiden kan bli lysere.