Manglende prioritering i helsetjenestene

Pasientkøer som regjeringen  selv har bidratt til å øke som  et resultat av ideologiske valg tatt tidligere i perioden.

Ventetidene har økt mens bruken av private tilbydere har blitt redusert. Private tilbydere som ofte har de samme legene som er ansatt ved offentlige sykehus, som sine spesialister. Private tilbydere som leverer offentlige regnskap med resultater som på ingen måte er gode, de har lavt overskudd gjennom årene med drift. Profitten er ikke lett å få øye på i regnskapene, når jeg ser på tallene til Aleris og Volvat på proff.no.

Pasientene som står i kø og som kunne fått sine undersøkelser og behandling på dagtid, mandag til fredag, ved sykehus som er forberedt til å utføre slike tjenester får nå tilbud om å gjennomføre undersøkelser ved offentlige sykehus på lørdager. Legene får overtidsbetalt og kostnadene sies å være om lag 5000 kroner pr. time. Helseminister Vestre synes ikke det er problematisk at legene som jobber ved de offentlige sykehusene heller jobber overtid på lørdager hos ham, heller enn å bruke ledig tid til å jobbe på andre dager ved de private sykehusene.

Det at de med nød og neppe klarer å overholde lovkrav til ukefri og at det medfører økt bruk av overtid som i utgangspunktet ikke skal planlegges med som en fast ordning, bekymrer visst ikke den juristutdannede helseministeren som også er bedriftsleder fra møbelindustrien.

Som helseminister slipper nemlig bedriftsleder og jurist Vestre unna mye av de reglene som er vanlig i arbeidslivet og innenfor bedrifter. Det er ingen som er like flinke til å inngå unntaksavtaler som helse- og omsorgstjenester. Jeg har i tidligere år arbeidet i Forsvaret og blant annet vært sentral i inngåelse av arbeidstidsavtaler og utarbeidelse av unntaksforskrift til arbeidsmiljøloven. Det å få unntak fra arbeidsmiljøloven for at vakt ved en flystasjon skulle kunne være basert på toskiftsordning i helger, med 12-timers vakter for brann, redning og plasstjenester, og hvor vaktmannskapene i det store satt rolig i store deler av vakten, det var svært vanskelig. I helse- og omsorgssektoren er det nærmest frislipp på slike unntak hvor det avtales lengre vakter for aktivt arbeid med pasienter og brukere.

Der det offentlige har behov innenfor helse- og omsorg, er det andre behov som styrer. Ikke nødvendigvis behovet for å skjerme ansatte for unødig tung belastning. Ideologiske og økonomiske forhold legges til grunn for beslutninger. Ventetidsløftet er både ideologisk og økonomisk motivert. Ideologisk ved å vise at den offentlige helsetjenesten tar unna økende køer og økonomisk ved å holde pengene unna privat sektor. Kostnaden ved dette bærer de ansatte i form av økt arbeidsbelastning i perioder hvor de skulle hatt fri, pasientene ved at de får innkalling til undersøkelser på lørdag ettermiddag når barnehager og skoler er stengte, og skattebetalerne ved at det er økte kostnader ved overtidsbruken ved sykehusene.

Hva så når pasienten har fått sin første undersøkelse og går ut av køen? Blir pasienten behandlet raskt etterpå, eller er det en ny og mindre synlig kø som fører frem til ferdig behandling? Vestre sier til pressen som graver i dette at de følger nøye med på køene her også, og at det foreløpig ikke viser at det er økte interne ventetider. Kapasitetsproblemene er altså enten kun der det dreier seg om å få undersøkt og skrevet ut en resept eller pasienten bare må ta tiden til hjelp og det er kapasitet til rask behandling, eller det er noen som flyter rundt i systemet uten å bli registrert i interne køer.

Pasientene får redusert sin ventetid med noen dager, nå venter de bare to og en halv måned mot nærmere tre, i stedet for at de får time ved et privat sykehus eller hos en avtalespesialist langt tidligere. For pasientene er det nok rask diagnose og behandling som er det viktigste. Det samme for samfunnet som svært ofte også betaler sykepenger til pasienter i køer. Kanskje øker også sykdomsplagene ved venting og medfører dyrere behandling, enn det som ville vært aktuelt ved en raskere helsehjelp.

For de av oss som har tatt konsekvensen av at ventetider medfører problemer som vi ønsker å redusere gjennom egen behandlingsforsikring og med dette også sparer samfunnet for kostnader, så er det en befrielse å kunne sende over en henvisning fra fastlegen og i løpet av en til to uker bli undersøkt og behandlet ved et privat sykehus. Det er mange av oss som har valgt å ta denne kostnaden selv, for å holde oss mest mulig arbeidsfør og slippe unna lange helsekøer. Noen vil argumentere for at vi også med dette sniker i helsekøer, men vi sniker ikke. Vi går ut av køen, og med dette sparer samfunnet for kostnader til behandling og trygdeytelser.

Den samlede kapasiteten i hele det norske helsevesenet, både det offentlige og private, må benyttes for å få ned køene. Det som ikke trenger behandling ved et offentlig sykehus, kan likegodt behandles ved et privat sykehus eller hos en avtalespesialist. Spesielt når det sparer både pasient og samfunnet for unødig tap av tid og penger. Kanskje kan man også med dette frigjøre midler som kan brukes til å øke betalingsviljen for behandlinger? Regjeringens prioriteringsmelding er i skrivende stund til behandling i Stortinget, og vi venter med nokså lite spenning på utfallet av dette. Prioriteringsmeldingen inneholdt lite nytt, og det er lagt opp til at flere viktige spørsmål om prioritering skal utredes videre. Etter en nesten gjennomført regjeringsperiode med en lovnad i Hurdalsplattformen – «Legge frem en ny prioriteringsmelding som blant annet vurderer persontilpasset medisin og sikrer åpenhet og etterprøvbarhet rundt prioriteringer i helsetjenesten» – så er det vanskelig å se at målet er nådd. Det er fortsatt lite åpenhet i prioriteringer, og fokuset er strengt tatt rettet mot ca. seks prosent av kostnadene, de som er rettet mot legemidler.

Uansett hvor mye man nekter å forholde seg til virkeligheten, så eksisterer virkeligheten fortsatt. Utviklingen av tjenestetilbudet må forholde seg til virkeligheten. Når pasienter ikke får tilgang til undersøkelser og effektiv behandling i rimelig tid, og dette øker, så er det en feil utvikling av tjenestetilbudet. Politikk er reguleringsteknikk kombinert med etikk. Ideologien som skal styre politikken må både være etisk akseptabel og med reguleringsmekanismer basert på virkeligheten. Virkeligheten trumfer derfor ideologien. Oppryddingen i ideologiske feiltrinn og kostbare tiltak på kort sikt for å «sminke» statistikkene som en del av valgkampen løser ikke de grunnleggende feilene ved systemet.

Senterpartiet gikk til valg i 2017 med slagordet «Ta hele Norge i bruk!» og 2021 med «Vi tror på hele Norge», mens Arbeiderpartiets partiprogram for 2021–2025 hadde «De store oppgavene løser vi best sammen.» som blikkfang på førstesiden. Partiprogram og Hurdalsplattformen til tross, regjeringen Støre med eller uten Senterpartiet som en del, har sviktet på helseområdet. Nå brukes det milliarder på rette opp i egne feil, og det i et tempo som ikke kan fortsette. Kritikk uten å foreslå løsninger er sutring. Her ligger løsningene rimelig åpenbart for alle, godt synlige. Vi trenger en inkluderende helsetjeneste som spiller på lag med arbeidslivsregler og pasientbehov, og som er samfunnsøkonomisk bærekraftig over tid. Klinisk behandling og forskning som utnytter de samlede ressursene på en hensiktsmessig, gjennomførbar og akseptabel måte. Løsninger som ikke er hensiktsmessige, gjennomførbare eller akseptable hører hjemme i avdelingen for forkastede forslag.

Helsetjenestene er en garantist for en samfunnsøkonomi i balanse, hvor det er overvekt av arbeidsføre skattebetalere som finansierer velferdsgodene og omsorgen. Norge tåler ikke en økende ubalanse som er drevet frem av politiske beslutninger uten kobling til en komplisert virkelighet. Likeverdig behandlingstilbud er ikke godt nok, når alle får dårlig behandling. Likeverdig behandlingstilbud i Norge skal være i tråd med ambisjonene som legges ned i partiprogram og hos skattebetalere som finansierer velferden. Prioriteringer som også medfører nei må vi leve med, men vi kan ikke leve med prioriteringer og prinsipper som skader og medfører større problemer. Ingen er villige til å ansette noen for å skape problemer, ei heller velgerne. Problemer har en tendens til å komme av seg selv. Norge trenger de som kan løse problemer, til å styre landet og helsetjenestene.