Leder

Generalsekretæren har ordet

Rolf J. Ledal

Vårens vakreste eventyr er normalt sett lønnsoppgjørene, men i år er det et mellomoppgjør og det sitter langt inne med streiketrusler for de fleste. Det som derimot har preget mediebildet i tillegg til de daglige koronaoppdateringene er partienes programarbeid og landsmøter. I en tid hvor vi står i den 4. industrielle revolusjon og foran et paradigmeskifte innenfor medisinsk behandling, synes det som at det er retten til selvbestemt abort som får mest fokus. Man skulle kanskje tro at denne kampen for lengst var vunnet, men i år blusset det altså opp og partier i opposisjon kappes om å gå lengst i sine program. Fjerning av nemndsbehandling ved abort etter uke 12 i svangerskapet og fri rett til abort frem til uke 18, om ikke helt til uke 22, har vist seg å være det store temaet når det gjelder hva som skal foregå på sykehusene.

For oss som er mest opptatt av å redde liv, er partienes prioritering uforståelig. Mangelen på fokus på nødvendig utvikling av behandling og sykehustilbud, i en tid hvor halvparten av legemiddelindustriens utvikling er innenfor persontilpasset medisin, fremstår som både overraskende og tragisk. Et statlig område med lovpålagte helsetjenester, pasientrettigheter og finansiering over skatter og avgifter, og som i 2019 utgjorde 151, 6 mrd. kroner burde være et større tema i partienes programmer. Sammen med trygdeytelser til syke og uføre, som med nye behandlingsmetoder kan fortsette i arbeidslivet i langt større grad, så utgjør dette en svært stor del av statsbudsjettet. Hvis vi summerer budsjettet for 2021, så er det ca. 258 mrd. kroner som er satt av til drift av sykehusene, annen statlig helsetjeneste og sykepenger. Dette av i overkant av 1500 mrd. kroner som hele utgiftssiden av statsbudsjettet viser, altså om lag en sjettedel av hele statsbudsjettet går til «sykdom». Revidert nasjonalbudsjett melder om at bevilgede og foreslåtte støttetiltak i møte med koronapandemien nå summerer seg til 229 mrd. kroner.

Norge har penger og vet å bruke dem, men vet Norge å bruke dem rett? Riksrevisjonen er kritiske til mangelen på kliniske studier i Norge og pasienter får ikke tilgang på nye behandlingsmetoder like raskt som i våre naboland. Skal man dømme etter partiprogrammene er det lite som kommer til å endre seg, dessverre. Vi som pasientforening kan ikke si at dette ser særlig forlokkende eller fremtidsrettet, ut. Uansett valgresultat til høsten, så blir det nok harde regjeringsforhandlinger hvor mye skal få plass av de forskjellige partienes programmer. Det at dagens opposisjonspartier velger å brenne av mye krutt på retten til selvbestemt senabort, fremfor hvordan helsetjenestene skal dekke behovene i fremtiden, er for meg skremmende. Selv i hoder med plass til mange tanker på en gang, kan det bli fullt. Når skal hjernesvulstrammede og andre grupper med lav overlevelse bli prioritert i partienes programmer? Det er kanskje ikke så enkelt å forholde seg til kompleksiteten i dette, så det er lettere å falle ned på å f.eks. endre rettighetene til en håndfull som ikke fikk innvilget senabort i nemndbehandling i 2020.