Jørn Magne, Gol

Det er litt over to år siden min kone døde av glioblastom, og hun levde nesten tre år med denne diagnosen. Det er lengre enn de fleste, noe som gav oss mer tid sammen og som mor var denne tiden svært verdifull for henne. Hver dag ble brukt til aktiviteter og samtaler med mål om å «ta bolig i barnas sinn og bevissthet». Den dagen min kone ikke var her fysisk lenger så skulle hun likevel være det.

Nettopp dette med barn som lever med en forelder med uhelbredelig hjernekreft er både hjerteskjærende, svært utfordrende og til tider en altfor tung bør å bære. I våre møter med helsevesenet både lokalt, regionalt og nasjonalt følte vi at barna våre ble godt ivaretatt, og min kone fikk særlig verdifulle råd gjennom samtaler med dyktig personell på Oslo universitetssykehus. Men å kalle dem personell blir feil. Medmennesker blir den riktige betegnelsen. Dette er kvinner og menn som simpelthen bare er empatiske og vil en vel. De var halmstrået og lyset for oss i en tid der håpet, i noen perioder, var til stede og gav oss nytt mot. For barna våre gav det en viss stabilitet og ro. 

Det er mitt håp at alle skal få oppleve den empatien og den gode hjelpa rundt barn som har en mamma eller pappa som skal dø av kreft.