Hjernesvulstforeningen

Tusen takk!

Under pandemiens oppstart ble det fort klart at helsepersonellet ved norske sykehus gjorde en fantastisk innsats for de koronarammede.

Rolf J. Ledal

Foto: Morten Hernæs

Plutselig sto befolkningen ute på balkonger og i gaten og klappet taktfast for dem som sto midt oppe i det med gule frakker, ansiktsmasker og hansker gjennom lange vakter. De fortjener sin takk og er nok mange steder godt i gang med samme kjøret nå som koronapandemien har skylt en bølge av virus over oss igjen.

Noen som kanskje sjelden får en takk, det er jo de som så ofte ser at det kommer til kort med behandlingen, våre kjære spesialister. Leger, syke- og hjelpepleiere som hver dag jobber med alvorlig syke hjernesvulstpasienter får ikke den samme oppmerksomheten. De har også lange vakter og det hender nok rett så ofte at de tar med seg jobben hjem og prøver å finne flere og bedre svar på alle de gåtene de blir stilt overfor.

Hjernesvulstpasientene, pårørende og Hjernesvulstforeningen er kanskje ikke de som trekker ut på balkonger og i gatene for å klappe for den fenomenale innsatsen våre behandlere legger ned på våre vegne. Vi er kanskje dem som med et håndtrykk og fuktige øyne takker mer lavmælt. De sterke følelsene holdes kanskje mest inne i oss når vi møter nevrokirurger, nevroonkologer, nevrologer, pleierne på sengeposten og andre. Noen ganger klarer ikke heltene i hvitt og grønt å hjelpe oss så mye som de ønsker, da er det heller ikke lett å huske på å si takk. Hvem takker legen som akkurat har gitt beskjeden om at nå er det veis ende. Da er man nok mer opptatt av å tenke på det som ligger foran seg enn å takke.

Vit at vi er takknemlige selv om vi ikke husker på å si det. Vi er glade i dere og beundrer dere for deres kunnskap, evne og vilje til å gjøre en forferdelig situasjon så god som mulig innenfor de rammer dere har for å utføre jobben deres. Uten dere hadde det ikke vært et fnugg av håp; ikke et lysglimt i tilværelsen.

Så tusen takk for alt dere er for oss og alt dere gjør for oss. Tusen takk for at dere orker å stå opp og gå på jobb hver dag, når dere vet at det dere må møte noen med tunge og triste beskjeder, eller være der med omsorgen etter at legen har hastet videre til neste pasient. Dere er unike for oss der dere står midt i den krevende balansen mellom å være medmennesker og behandlere. Vi skulle så gjerne gitt dere hver deres blomsterbukett og klapp på skulderen, men kanskje blir det bare et lite nikk til takk mens det står på som verst. Vi vet at det også er penger å tjene og lettere dager for de som velger å jobbe med kosmetisk kirurgi, trange forhuder og inngrodde tånegler. Det er viktige oppgaver det også, men for oss er det dere som er toppen og som utgjør hele forskjellen. Det dere gjør hver dag, før, under og etter pandemier og annet som måtte treffe samfunnet, er det ingen andre som gjør. Vi er dere evig takknemlige!