Forskning

Hva skal vi forske på?

Forskning kan være så mangt. Både når det gjelder bredde og dybde, er det mange fasetter av forskningen som fenger forskerne og oss som mottagere av ny viten.

Rolf J. Ledal 

Som med alt annet, er det også her prioriteringer som må gjøres når det gjelder tid og penger, i tillegg til etikken som spiller en stor rolle innenfor den medisinske forskningen.

Forskerdrømmen

Drømmen om å forske seg frem til det endelige gjennombruddet som nærmest utrydder sykdommer, lever sikkert dypt inne i forskernes sinn og brønn av ambisjoner. Den som finner frem til medisinen som virker, er sikret status, inntekt og ettermæle. Kanskje vansker det en nobelpris og middag med det svenske kongehuset og andre prisvinnere, for den eller de som står bak den store oppdagelsen. Et faktum som det kanskje ikke rettes like mye oppmerksomhet mot, er at det er vanskelig å finne frem til medisiner som virker godt på alle med samme sykdom. Enkelte av legemidlene virker ikke godt eller slett ikke i det hele tatt, og risikoen ved de overstiger for enkelte langt den nytten legemiddelet har.

Alt henger sammen med alt

For å finne frem til legemidler som er effektive, er det altså først viktig å forstå kroppens begrensninger, muligheter og utfordringer. Forskningen kan således ikke dreies mot de smale områdene før vi vet nok om kroppen vår. I de tilfeller laboratoriemusene responderer godt, er det ikke sikkert at vi som ikke er mus får den samme effekten av forskernes tryllepulver eller livgivende eliksir. Grunnforskningen er minst like viktig som før, for å forstå hvordan kroppen vår virker, slik at behandlingen ikke må slåss mot kroppen vår, i tillegg til mot sykdommen. Alt vi har i kroppen, har sin funksjon. Fra det minste molekyl til vårt største organ, huden. Vi vet ennå ikke hvilke sammenhenger som er gjeldende og hvor alt hører hjemme. Senest i fjor var det noen som endelig fant ut hvordan melkesyren i støle muskler utgjorde en nødvendig del av kroppen og god helse. Melkesyren er forhatt av idrettsfolk og mosjonister. Mang en medaljekandidat har fått sitt håp slukket av melkesyre i lårene, opp bakker som Johannes Høsflot Klæbo klyver med enkelhet, fulgt av forbannelser og tårer. Melkesyren har til tross for sin lave status vist seg å være en av våre viktigste venner i kroppen. Melkesyre forebygger demens, og er således en viktig bidragsyter i kampen for god hjernehelse.

(H)jern(e)sterk

Forskerne kom altså frem til i løpet av 2017 at for den som av forskjellige grunner ikke kan være aktiv, så kan altså en kapsel med melkesyre bidra til at det mentale forfallet forhindres. Allerede i 2014 så en gruppe forskere ved Universitetet i Oslo en sammenheng mellom melkesyre og hippocampus i hjernen, antageligvis uten helt å skjønne sammenhengen. Hippocampus styrkes av trening, og gjør at vi husker hva vi spiste til frokost, leste i avisen eller annet. Hjernen kan altså trenes gjennom at kroppens muskler trenes. Når musklene jobber mer enn oksygenet som er tilgjengelig egentlig tillater, den såkalte anaerobe treningen, så bygges det opp melkesyre. Denne melkesyren fraktes rundt i kroppen med blodet og renses av leveren. Siden forskerne allerede vet at vi blir sterkere i muskulaturen av trening i det anaerobe området, så kunne de også etter hvert trekke konklusjonen at hjernen også blir styrket. Melkesyren hjelper oss således til å bli kvikkere i toppen, en sunn sjel i et sunt legeme fikk sin forklaring. Dette er kanskje bare et lite eksempel på forskning som mange ikke ville ha ofret en tanke, men resultat av slik grunnforskning er at vi nå vet mer om hvordan kroppen virker, og således også hvordan man kan forebygge demens, en av vår tids utfordringer. I verste fall, med en melkesyrepille!