Lev lurt

Stoisk selvledelse

Rolf J. Ledal

Vi velger selv hvordan vi lever livet mens vi har det. Dette er et av mange gode sitater hentet fra Marcus Aurelius, en av de kjente stoikerne fra gammel tid.

Marcus Aurelius var romersk keiser fra 161 til 180. Han var den siste av de fem gode keiserne, og grunnet sin stoiske filosofi og forfatterskap kalles han i ettertid gjerne for «filosofkeiseren».

Stoisk filosofi har mye å by på i vår tid, også, og da spesielt innenfor selvledelse. For de av oss som er syke og kjenner på en følelse av urettferdighet og/eller frustrasjon, så er det lett for at de negative tankene kan få stor plass og bli en drivende kraft i vårt liv. Selvledelse som verktøy for å mestre hverdagens variasjoner i humør, energi og livslyst, er nødvendig.

Et grunnleggende prinsipp for stoisismen som filosofi er kontrolldikotomien; av de tingene vi møter på i livet er det noen som vi selv har herredømme over og andre ting som vi selv ikke kan kontrollere. Det som vi ikke kan kontrollere, må vi akseptere. Ikke akseptere i en passiv forståelse av aksept, men å ikke kaste bort fokus, tid og krefter på noe som du ikke kan styre, uansett hvor hardt du prøver. Dette betyr igjen å fokusere på det som du faktisk kan påvirke, og la alt annet fare.

Som pasient må du forholde deg til at noe av det du innerst inne skulle ønske aldri skjedde med deg, har skjedd. Endringen har kommet av noe som du ikke kan kontrollere. Som pårørende må du forholde deg til at en du har nær utsettes for en slik endring. Endringer av en slik karakter vil vi alltid ha programmert i vårt sinn en motstand mot. Det du kan endre ved situasjonen, er din egen innstilling og respons til sykdommen som har kommet som en ubuden gjest i ditt liv. I en uforutsigbar verden er alvorlig sykdom noe som rammer mange, og dessverre finnes det heller ikke en effektiv kur for mange av sykdommene vi kan få.

Som i arbeidslivet er vi også nødt til å ha omstillingsevne og en viss grad av smidighet og motstandskraft i vårt privatliv. Alle de planene som vi legger kan vise seg å bli kun det – planer som ikke blir realisert. Endringer i livet krever nye planer, selv om disse inneholder skuffelse og store utfordringer som kan ende i nederlag. Vi må stå i usikkerheten og forsøke etter beste evne å gjette på hva fremtiden kan bringe, men vi kan aldri vite sikkert hva som vil skje i den nære fremtiden. Vi må legge vekt på å leve i nuet, og finne vår lykke gjennom dette.

Terrenget bestemmer, ikke kartet

Rådet fra de gamle filosofene er å ikke forlange at verden skal gå som vi vil. Vi skal helst ville at det går som det går; da vil det gå oss vel. Enten går det bra eller så går det over. Dette kan lett misforstås og tolkes i en passiv retning, men en stoiker er ikke imot planlegging. Stoikeren er imot å slåss med virkeligheten. Vi må underkaste oss virkeligheten på samme måte som et kart tegnes etter terrenget.

Det er ikke hendelsene i seg selv som medfører lidelse, men vår oppfatning av det som skjer. Du kan påvirke dine følelser ved hjelp av hva du tenker og gjør. Våre oppfatninger er ofte ubevisste, men vi kan bringe dem frem i bevisstheten ved å reflektere rundt dem og stille oss selv spørsmål. På den måten kan vi øve oss til å øke bevisstheten vår rundt tanker og følelser. Vi kan altså ikke kontrollere det skjer med oss, men vi kan kontrollere hvordan vi reagerer. Ta kontroll på det du kan ta kontroll på, og la resten fare. Du kan selv på-virke og velge hva du tenker og gjør.

Velg ditt perspektiv med omhu. Vær en fugl og ikke en frosk. For frosken virker en liten tue som en stor haug, mens en fugl ser alt i et bilde hvor ting blir mindre. Øvelse gjør mester, og kan endre vaner om man øver seg nok. Ikke vær redd for å gjøre feil, man må øve seg og prøve seg i det virkelige livet. Øvelse gjør mester, også i livsmestring. Dine verdier og etiske standpunkt er det som gir deg lykke. Disse kan ingen ta fra deg. Materielle goder og andre ytre ting gir deg ikke varig lykke. Med fokuset rettet mot det ytre, så er også faren for at misnøye med det du har vokser seg stor fremfor takknemlighet over det du har.

Bli en hverdagshelt

Når påkjenninger bygger seg opp, så må du velge å være «påskrudd» i dine tanker. Din psykiske muskulatur må være sterk nok til å beholde evnen til å innta fugleperspektivet. Psykisk muskulatur er like viktig som den fysiske muskulaturen. Kvernetanker kan fort snike seg inn og stjele mye energi om du lar dem slippe til i hodet ditt. Bli venn med frykten gjennom å kjenne deg selv. Du trenger ikke bli en tøff spesialsoldat, det er hverdagsheltene som det er størst behov for.

Dessverre er det ikke like stort fokus på å utdanne hverdagsheltene, som spesialsoldatene. Hverdagsheltene har ikke noe eget utdanningsprogram, de må øve seg og prøve og feile uten at de har veiledere som har topp kompetanse på det å være hverdagshelt. Med et så usikkert prosjekt som livet er, så må man bygge opp motstandskraft ved å gå på noen nederlag noen ganger, og reflektere rundt disse.

Nelson Mandela fant styrke i diktet «Invictus» av William Henley da han satt fengslet i isolat på Robben Island.

Noe som mange som har vært gjennom store påkjenninger har ofte sagt at de har hatt nytte av å fokusere på et slags mantra, en bønn eller sitat. For mange med et kristent livssyn har salme 23 fra Salmenes bok vært et slikt mantra. For andre har kanskje et dikt gitt styrke til å fortsette en tøff kamp. Rudyard Kiplings dikt If eller William Henleys Invictus er også gode eksempler på tekster som har gitt mange et mentalt påfyll. Nelson Mandela som satt fengslet på Robben Island i isolat i årevis sa at han fant styrke i Invictus , med de kjente avsluttende ordene: “I am the master of my fate, I am the captain of my soul.” Gjendiktet på norsk lyder det som følger: «Jeg skal min egen skjebne smi. Jeg, kapteinen av min sjel.»

Du velger selv

Alvorlig sykdom er ikke helt som å være stilt overfor det ukjente, for mange av oss så er det statistikker og historier om andre som gir oss klare pekepinner om hva vi har i vente, på lengre sikt. Det er likevel mye å hente fra den stoiske filosofien når det kommer til mestring av alvorlig sykdom. Vi blir som soldater i en krig. En krig med mange slag underveis. Kravet til god ledelse og selvledelse er også stort for pasienter og pårørende. Vi må være sterke for det meste, både for vår egen og de som er rundt oss sin skyld. Vi er fortsatt en del av samfunnet og må forholde oss til dette. Vi kan ikke fri oss fra forpliktelser vi har, selv om det er fristende.

Vi må øve oss på å bli en best mulig versjon av oss selv, når livet har restartet og vi er «oppgradert» til en høyere versjon. Som vi kjenner fra vår hverdag med smarttelefoner og andre databaserte verktøy, så er det aldri en god versjon X.0. Når vi blir satt til 2.0, så må vi jobbe med å fikse våre «bugs», og bli 2.1, 2.2, osv., og ikke sloss mot utviklingen i livet. Til tross for at dette er en endring som vi ikke ønsker, kan vi fortsatt ta kontroll over vår egen reaksjon på denne endringen.