Skal vi danse

Med fokus på det vakre i livet

I forrige utgave var det en kort artikkel om Hedda Kise som deltager i høstens sesong av «Skal vi danse». Nå viste det seg dessverre at Hedda ikke hadde seernes gunst og tidlig gikk ut av konkurransen.

Rolf J. Ledal

Omgitt av sine vakre døtre kan Hedda rette fokus mot neste del av sin reise. En hver avslutning representerer også en begynnelse på noe nytt.

Jeg var til stede den kvelden Hedda ble utstemt for å ta noen bilder og snakke litt med Hedda, samt kose meg med god dans. Noe av det som overrasket meg etter å ha møtt henne på trening tidligere, var hvor lite hennes korte karriere på dansegulvet så ut til å berøre henne. Det har gitt meg grunnlag for noen refleksjoner; hvordan kan man egentlig takle et overraskende og skuffende nederlag så godt?

For Heddas del, så er det klart at deltagelsen både var krevende og smertefull, samtidig som den ga mestring på områder som hun tidligere ikke hadde særlig erfaring fra. Et godt team av støttepersonell sørger for at deltagernes kropper henger med i den intense treningen som de utsettes for. Belastningsskader i muskulatur og bindevev, kombinert med gnagsår og trange sko gjør det krevende å smile og nyte dansen. Frykten for å gjøre feil på gulvet og rote til koreografien er nok også en utfordring som deltagerne kjemper litt med underveis som de får sine minutter i alles fokus, på lørdagskveldens beste sendetid.

Til tross for alle disse utfordringene, ser vi at Hedda og de andre deltagerne mestrer dansen på en god måte, sett i forhold til deres utgangspunkt. Gleden over å få til noe overskygger skuffelsen over det som ikke ble helt som de hadde tenkt. Til dels krasse tilbakemeldinger fra dommerbenken og det stemmende publikum gir motivasjon til å forbedre seg. Neste lørdag er det nok en gang klart for å utsette seg for andres granskende blikk og strenge vurdering, like full av pågangsmot som forrige uke. Hvordan får det egentlig til og hva er det vi som er syke kan lære av disse deltagernes holdning?

De refleksjoner jeg har gjort meg og sjekket ut i f.t. litteratur, er betydningen av bedret fysisk yteevne, evnen til å glede seg over nuet, egen følelse av mestring av utfordringer, samvær med andre mennesker og det at dette faktisk bare er en liten del av livet deres.

Fysisk yteevne er det neppe noen som vil bli forundret over. Blir du fort sliten, oppleves alt som et ork. Dans er en fantastisk treningsform som bruker hele kroppen, og selv de som er godt trent på forhånd får god effekt av dansens intensitet. Helene Olafsens dansepartner, Jørgen Nilsen, opplevde ca. 10 kg vektnedgang etter å ha danset noen uker med sin topptrente og akrobatiske dansepartner. Deres krevende og intense dansenumre holdt som mange sikkert har fått med seg til seier i programmet, noe som ikke hadde vært mulig uten en solid fysisk form. Med denne treningen kommer også kroppens eget belønningssystem i drift, endorfinene frigjøres og blodbanene frakter de rundt til enhver av kroppens reseptorer som verker etter belønning for slitet.

Her, nå! Rett fokus er viktig

Evnen til å glede seg over nuet og ikke tenke på det som har vært eller det som kommer, gir fokus på det viktigste øyeblikket du alltid befinner deg i, der hvor du er og hva du selv kan gjøre for å ha det bra. Dette henger tett sammen med følelsen av mestring, og evnen til å se på de erfaringer som vi gjør oss som noe verdifullt, også når ting går litt annerledes enn det vi helst skulle ønske oss. Hvis du til stadighet sammenligner det du har her og nå, med det du hadde tidligere og som var bedre, eller noe som du sterkt ønsker deg, nekter du deg selv lykke og takknemlighet. Du sørger også for å sette deg selv i en posisjon hvor du konstant lever i misnøye. Slik er det også med sykdommens sorg over å ikke lenger være den man var. For å ha det godt må du ha det godt med deg selv, og ikke være din egen verste fiende.

Mestringsfølelsen som man kan få av å oppnå 80 prosent av det man forsøker, kan fort undertrykkes hvis du fokuserer på de siste 20 prosent som du ikke fikk til. Kanskje er det også slik at for å få til de siste 20 prosent så krever det 80 prosent av all din energi? Det har lett for å være slik, og for en som bruker mye av sin energi bare for å komme gjennom dagens enkleste gjøremål, så er det ikke mulig å bruke så mye energi for å gjøre det perfekt. Lykken er ikke altså ikke å få til alt du setter deg fore og lykkes på alle områder. Lykken er å verdsette det du har og det du får til innenfor dine forutsetninger og fornuftige avgrensninger. Gjennom fokus på dette, så øker du også din egen sjanse til å utvikle deg selv til å komme stadig nærmere det målet du har satt deg. Er du ikke enig i mine tanker rundt dette, så tenk litt på hvordan du bruker girene når du kjører bil. Det går mye drivstoff hvis du skal gå rett fra førstegir til femtegir, for å komme opp i 110 km/t på motorveien. Tar du det gradvis og bruker girene rett, så bruker du mindre drivstoff og bilen holder lengre. Sånn er det også med kroppen din.

Arve Tonning har et dansetilbud for funksjonshemmede i Bergen Vest Danseklubb. Noen av elevene har også fått vært med som tilskuere og møtt sine idoler i «Skal vi danse».

Alle trenger noen

Samvær med andre mennesker er et område som er viktigere enn mange er klar over. For de fleste av oss, vi som ikke er så introverte av oss at vi bor i en hule på Finnmarkskysten for å unngå andre mennesker, så betyr menneskelig kontakt noe. Berøring fra andre mennesker har vi med oss fra spedbarnsalderen hvor vi selv har blitt beroliget av å bli strøket over ryggen, for å nevne ett eksempel på berøringens kraft. Enten man danser, bowler, spiller fotball, dart eller noe annet, så skjer det best sammen med andre mennesker. Man kan selvsagt argumentere at denne kontakten også kan erstattes av f.eks. en hund, men min er faring med hunder er at de sjelden er uenige med deg og ikke gir deg tilstrekkelig intellektuell stimulering. Det optimale er selvsagt å ha samvær med både mennesker og hunder, da blir livet komplett… Gjennom dans, så uttrykker man seg samtidig som man også er i nær kontakt med andre mennesker. Dansepartneren utfordrer og støtter, krever og belønner, samtidig som berøringen nesten konstant er til stede. For den som lever et isolert liv og aldri berøres av noen, så vil dans medføre en kroppskontakt og et samspill som utvikler og utfordrer, samtidig som berøringens kroppslige belønning utdeles i rikt monn.

Den med flest bein å stå på, står stødigst!

Mitt siste poeng er kanskje det viktigste. Når ting går på tverke, er det viktig å ha flere bein å stå på. Lever du livet ditt og brenner for bare en eller to ting, så skal det lite til før du føler at du har mistet alt. Er du en som lever for jobben eller familien, så skal det ikke mye til før sykdommen setter deg på bar bakke og du føler at du ikke har noe igjen. Akkurat som et bord, så står du stødigst med flere bein å stå på. Alle trenger vi et spenn av interesser og venner i tillegg til jobb og familie. Har du interesser som også holder deg i kontakt med skjønnhet, enten det er andre mennesker, naturen, dans, billedkunst eller musikk, så får du stadig påfyll og påminnelser om hva som er det viktigste i livet.

For å kunne yte, er du også nødt til å ha evnen til å nyte. Det å glede seg som barn over vårens første blomster har en tendens til å gli vekk etter hvert som alderen tar oss og vi sitter der og venter på Dagsrevyen kl. 19:00. Ikke vær så voksen hele tiden, det er ikke slik at den som lever lengst vinner, det er den som fyller livet med noe som er vinneren. Kan du ikke lenger fylle livet med det som du gjorde tidligere, finn på noe nytt og spennende, morsomt eller vakkert. Er du flink, klarer du å finne noe som passer inn i alle disse kriteriene.

Da Heddas resultat ble annonsert, kunne vi se at for Hedda, så betød ikke dette så mye. Ansiktsuttrykket til hennes dansepartner, Ivo Havranek, bar i større grad preg av skuffelse. Hedda hadde med seg en vakker bukett av døtre på forestillingen, og utover høsten hadde hun også planlagt tur til Spania for å drive med sin billedkunst. Av hennes produksjon kan vi se at hun har hentet stor inspirasjon gjennom sin deltakelse i programmet, og at man kan se at dette har hatt en viss terapeutisk effekt, i tillegg til gnagsår og belastningsskader. Innerst inne så er vel alle som stiller opp mest motivert for å komme langt og aller helst vinne konkurransen, men det er en solid gevinst bare å få lære noe nytt og inspirasjon til videre dansetrening eller andre aktiviteter av estetisk karakter, som man tidligere kanskje ikke har hatt den samme forståelsen for.

Dans er terapi!

Sterkt møte med sitt idol! Helene har gitt et solid inntrykk både på parketten og som menneske.

Cengiz Al kom på andreplass, et lite hestehode bak Helene når det kom til å vinne seernes gunst. Det er nok mange meninger om hvem som var best på gulvet av Cengiz og Helene, men en ting er i hvert fall sikkert, begge har de jobbet knallhardt og utfordret seg selv gjennom høsten. Hans dansepartner Mai Benedikte Mentzoni studerer psykologi og sa i et intervju i dagspressen for noen dager siden at hun ønsket å starte opp med dans som terapi, når hun ble ferdig med utdannelsen. Som lekmann kan jeg ikke annet enn å si meg enig i at dette må være et glimrende tilbud til mange som kanskje trenger å oppleve alt det som dansen har å by på, i tillegg til en morsom og engasjerende treningsform som er milevis bedre enn å løpe rundt for seg selv, for de fleste av oss.

For å starte å løpe eller gå, så sender hjernen signaler ut til kroppen, som egentlig tar over av seg selv og styrer fremdriften helt av seg selv til hjernen sender stoppsignal. Når man skal danse, så jobber hjernen hele tiden og leser av signaler, kalkulerer bevegelser og sender ut nye styringssignaler. Hvor du og din partner er i forhold til omgivelsene, og hvordan omgivelsene ser ut og oppfører seg. Her er det ingen automatisering av bevegelsene, og hele kroppen er med. Dansens positive treningseffekt har således også en klar kognitiv effekt. Det er min påstand at hjernen selv vil tilstrebe å gjøre dette så vakkert som mulig. Og nettopp dette vakre, som naturen alltid driver oss mot, er kanskje det viktigste vi kan tillate oss å jakte på.

Skjønnheten ved mennesker, dyr, natur og ting har vært forsøkt forklart gjennom matematiske formler. Det gylne snitt går igjen som en viktig del av den matematiske forklaringen. Det skulle ikke forundre meg om man analyserte dansen og så at man også fant det gylne snitt i forholdet mellom vendinger den ene veien kontra den andre, eller andre matematiske sammenhenger over tid, når vi lar oss imponere og underholde av dansen, enten vi selv utfører eller er tilskuere. Langt viktigere enn å forstå et eventuelt matematisk fundament for hvordan vi danser best, er det å la seg rive med av følelsene dansen skaper i oss. Følelser, tanker, handlinger, kropp og omgivelser er uløselig knyttet til hverandre. Gjennom dans, billedkunst, musikk, makramé, skulpturer, natur og annet er det en uendelighet av muligheter for å utforske skjønnheten på din jakt etter et nytt eller flere bein å stå på, hvor du alltid lever i nuet og ser det vakre!