Studie

Kan ny teknologi hjelpe kirurger å fjerne mer av svulsten – uten å skade hjernen?

Rolf J. Ledal

Glioblastom er den vanligste og farligste formen for hjernekreft hos voksne.Selv med god behandling lever de fleste pasientene bare i 14–15 måneder etter diagnosen.

A Før operasjonen settes det opp et kart over både det området som viser kontrastoppladning og de antatte områdene som er infiltrert, men som ikke vises med kontrastmiddel (nCET), på MR. B Underveis i operasjonen benyttes det et fargestoff som kirurgens verktøy registrerer, også i de delene av svulsten som ikke tar opp i seg kontrastmiddel under MR-undersøkelser. C Kirurgen benytter så et nytt verktøy som kan se om det er «rene» sårkanter uten spor av glioblastomceller, og slipper å sende frysesnitt til patologen og vente på svar, før de kan avslutte operasjonen.

Illustrasjon: fra søknaden om EU-midler, oversatt til norsk

Én av grunnene er at svulsten ikke har klare grenser: den sender ut usynlige «utløpere» av kreftceller langt inn i friskt hjernevev. Ofte er 80–90 prosent av disse innenfor en avstand på ca. to cm fra den kontrastoppladende svulsten som sees på MR. Kirurgen kan derfor sjelden fjerne alt – uten samtidig å risikere å skade områder i hjernen som styrer for eksempel tale, syn eller bevegelse.

Nå skal en stor europeisk studie, kalt BRAIN-EDGE, undersøke om tre nye teknologier kan hjelpe kirurger med akkurat dette. Studien er finansiert med EU-midler, og Norge er det eneste landet utenfor EU som er med i denne studien. Vårt naboland Sverige er også med, noe som styrker det nordiske samarbeidet og gir bedre samarbeid mellom pasientforeningene i Norden.

Tre nye verktøy i operasjonssalen

Studien tester en kombinasjon av tre hjelpemidler:

Et AI-kart laget av MR-bilder før operasjonen, som viser hvor de usynlige kreftutløperne trolig befinner seg.
En fluorescenssensor som kan oppdage kreftceller i vevsprøver underveis i operasjonen, ved hjelp av et lysfølsomt stoff pasienten får på forhånd.
Et mikroskop som kan brukes inne i operasjonssåret, og som viser kirurgen levende bilder av vevet på nesten cellenivå – i sanntid.

Tanken er at når kirurgen får mer informasjon underveis, kan hun eller han fjerne mer av svulsten uten å gå inn i friskt, viktig hjernevev. Slike støtteverktøy vil gjøre det lettere å få de svarene som trengs underveis i operasjonen, uten å måtte vente på svar fra patologene som ellers vil måtte stå klare til å utføre analyser og rapportere tilbake til kirurgen.

Hvordan studien er bygget opp

300 pasienter fra seks sykehus i Europa skal være med. De deles i to grupper:

Gruppe A (100 pasienter) opereres med dagens vanlige metode.
Gruppe B (200 pasienter opereres med vanlig metode pluss de tre nye verktøyene.

Hvilken gruppe hver pasient havner i, avgjøres tilfeldig (man sier at studien er randomisert) – litt som å trekke lodd, men med dobbelt så stor sjanse for å havne i gruppe B. I tillegg bruker forskerne data fra 300 tidligere pasienter ved de samme sykehusene, for å styrke sammenligningen uten å måtte vente på enda flere nye pasienter. Siden glioblastom er den hyppigste høygradige hjernekreften, er det et stort antall pasienter registrert i kvalitetsregistre ved sykehusene.

Hva håper forskerne å finne ut?

Det viktigste spørsmålet studien er bygget for å svare sikkert på, er: Fjerner kirurgene med de nye verktøyene mer av svulsten enn ved dagens metode?

Her har forskerne regnet ut at studien har god nok størrelse til å gi et pålitelig svar.

Men studien stiller også to andre viktige spørsmål – som er vanskeligere å svare skråsikkert på:

Lever pasientene lenger? Dette vil studien bare kunne gi et foreløpig svar på. Antall pasienter er rett og slett ikke stort nok til å bevise en forskjell i overlevelse med full sikkerhet – med mindre resultatene underveis er så gode at studien utvides automatisk med flere pasienter. Studien går over fem år og vil gi et godt grunnlag for å si noe om dette, men statistisk metode betyr at det trengs ca. 1000 deltakere før man kan være rimelig sikre på at resultatet er riktig (95 prosent konfidensintervall).

Går det på bekostning av hjernefunksjonen? Dette er kanskje det mest spennende spørsmålet av alle. Å fjerne mer av svulsten kan i teorien gjøre at kirurgen kommer nærmere områder som styrer viktige funksjoner – med risiko for at pasienten mister for eksempel taleevne eller bevegelighet. Forskerne vil måle dette nøye med anerkjente tester av nevrologisk funksjon. Men studien har ikke regnet ut hvor mange pasienter som trengs for å bevise en eventuell forskjell her – så svaret blir mer en beskrivelse av hva som skjedde enn et endelig bevis. Professor Einar Vik-Mo, som er den norske nevrokirurgen som skal ha ansvar for studien, er allerede godt inn i arbeidet med å prøve ut nevropsykologiske tester underveis i kirurgien. Sammen med doktorgradsstipendiat og nevropsykolog Guro Minken har han allerede gjennomført våkne operasjoner på en rekke pasienter, med nevropsykologisk testing underveis. Slik testing legger grunnlaget for å vurdere funksjonstap opp mot kirurgisk gevinst, og avklare rehabiliteringsbehov etter behandling.

Livskvalitet står sentralt

I tillegg til å måle rent medisinske resultater, vil pasientene i studien svare på spørreskjemaer om livskvalitet – gjennom hele perioden på 18 måneder. De bruker blant annet en mobilapp der de jevnlig rapporterer hvordan de har det, både med tanke på symptomer og hverdagsliv. Pasienter har også vært med på å bestemme hvilke spørsmål som er viktigst å stille.

Målet er at forskerne ikke bare skal kunne si «pasientene i gruppe B levde like lenge eller lenger», men også at de hadde det like bra – eller bedre.

Brukermedvirkning

Hjernesvulstforeningen skal stå for brukermedvirkningen i studien. Undertegnede samt Iselin Holmedal Marstrander er de som skal representere brukerne i arbeidet. Fokus på livskvalitet vil derfor være sentralt i arbeidet fra et brukerperspektiv, sammen med økt overlevelse. Gjennom studien har Hjernesvulstforeningen fått tilsagn om en bevilgning som skal dekke kostnadene ved brukermedvirkningen.

Oppsummert

BRAIN-EDGE er en ambisiøs studie som kan gi kirurger bedre verktøy i kampen mot en av de vanskeligste kreftformene vi har. Studien vil trolig gi et klart svar på om de nye verktøyene hjelper kirurgen å fjerne mer av svulsten. Om dette også betyr lengre liv og bevart livskvalitet – uten økt risiko for hjerneskade – kan studien gi gode indisier på, men ikke nødvendigvis et sikkert svar denne gangen. I etterkant vil dette fortsatt være et fokusområde det jobbes videre med. Vi håper mange norske og utenlandske pasienter vil delta for å skape ny kunnskap som kan være et betydelig fremskritt i behandlingen av glioblastomer. Kirurgi er første trinn i behandlingen og legger mye av grunnlaget for vellykket behandling og videre liv med denne alvorlige diagnosen.