Forskning

Nei til skatt på forskning

Alle vet at forskning koster penger, og pengene går som oftest til å dekke lønn til en doktorgradsstipendiat og til utstyr som trengs i forskningen.

Rolf j. Ledal 

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Midlene til klinisk forskning kan komme fra gaver, donasjoner, innsamlede midler eller tilskudd etter søknad gjennom f.eks. Stiftelsen Dam eller Kreftforeningen. Reglene som styrer avgifter innenfor dette feltet, spenner over flere områder, og er såpass kompliserte at det ikke er lett å navigere i den økonomiske siden av forskningsområdet. Det som er klart er at forskeren må betale for utstyr og eksterne tjenester og som hovedregel er disse avgiftsbelagt. Det er strenge krav for å få refundert merverdiavgift, som med andre ord ikke er helt enkelt. Lønnsmidlene som går med til forskningen er også omfattet av arbeidsgiveravgift, i tillegg at forskeren selv betaler skatt av inntekten sin. Dette betyr at for hver krone som tildeles forskning, betales det ulike skatter og avgifter av denne kronen. Inntektsskatten er ikke et tema som vil berøres i vår anmodning her, men snarere arbeidsgiveravgift og merverdiavgift.

Forskningsprosjekt er som hovedregel finansiert enten gjennom over-føringer fra Norges forskningsråd, helseforetakene eller private stiftelser. Forskningsprosjektene gjennomføres og regnskapsføres som egne områder ved forskningsinstitusjonene, og regnskap avlegges til og godkjennes av dem som har tildelt midlene. Driften av forskningen omfatter derfor de totale lønnskostnadene, alle sosiale utgifter inkludert. Arbeidsgiveravgiften er i Norge inndelt i geografiske soner, men det aller meste av den medisinske forskningen foregår i den høyeste sonen av arbeidsgiveravgift som utgjør 14,1 prosent. Denne beregnes også av feriepenger. Arbeidsgiveravgiften er et viktig bidrag til finansiering av våre velferdsgoder og er en skatt som arbeidsgivere skal betale for å ha ansatte i arbeid. Tanken er god, og ordningen er solidarisk og tilpasset gjennom reduksjon i avgiften i distriktene.

Det som vi imidlertid synes er unødig og faktisk trekker midler bort fra den viktige forskningen, er at der hvor det gis gaver til klinisk forskning for å gi f.eks. hjernesvulstpasienter lengre og bedre liv, så må det også betales arbeidsgiveravgift. Arbeidsgiveravgift på dette er faktisk ren skatt på forskning. En skatt som rammer omfanget av forskningen og fordyrer arbeidet. Hvor mye dette utgjør totalt sett av inntekter for Staten vites ikke. Det er neppe så mye at det utgjør store problemer å fjerne denne inntekten fra statsbudsjettet, eller erstatte den med en økning i andre avgifter. En ørliten økning i avgiftene på luksusartikler, noen kroner i avgifter på elbiler eller annet, vil uten tvil kompensere for dette bortfallet. Det er vel de færreste som ikke vil si seg enig i viktigheten av mest mulig penger til forskning og som ikke vil akseptere at en flaske akevitt til jul vil koste en femmer mer.

Og når det gjelder kjøp av tjenester og utstyr som de kliniske studiene er avhengige av, så er det merverdiavgift inne i bildet. Kostnader til nødvendige undersøkelser som f.eks. ved bruk av PET-skanning og annet som må utføres ved sykehusene og andre steder, er uunngåelige. Det som kan unngås er at utstyr og undersøkelser som inngår i forskning skal bli dyrere enn nødvendig pga. merverdiavgiften. Reglene for inngående og utgående merverdiavgift regulerer noe av dette, men det er ikke et avgiftsunntak. Også her er det lett og se for seg muligheter til å erstatte dette fra dagens inntektsside i statsbudsjettet. Vår bønn til finansministeren og hans byråkrater blir således ganske enkel; Fiks opp i denne situasjonen slik at mer av pengene som overføres til forskning, faktisk går til et utbytte for pasientene. Velferdsstaten blir bedre uten disse pengene, nei til skatt på forskning!